Jubileumstale til Norsk tidsskriftforening

Kjære alle sammen,
det er virkelig en stor glede å stå her i dag for å feire Tidsskriftforeningens 20-årsjubileum. Både som administrerende direktør i Kopinor, tidligere tidsskriftforlegger og for meg personlig. Kopinor har 23 medlemsorganisasjoner, og Norsk tidsskriftforening er en av disse. Det er altså trolig som pengesekk jeg er invitert opp på scenen i dag. Jeg har likevel lyst til å starte personlig.

For 30 år siden var jeg med på å starte et kulturtidsskrift som heter Utflukt. Det finnes faktisk fortsatt. Da tidsskriftet hadde eksistert i fem år, inviterte vi Einar Økland til å skrive, og han leverte en ellevill tekst med følgende kommentar «Å skrive i Utflukt er som leve eit godt og roleg liv. Det er ingen som legg merke til det».

Og sånn føles det av og til å jobbe i tidsskrift. Vi legger ned masse tid, produserer både kultur og motkultur, tenker at vi er i dialog med samtiden. Men får vi et skikkelig svar? Tidsskriftarbeidet spiser av fritida, du løfter og redigerer, mens andre drikker vin eller går på ski. Men blir det lagt merke til, blir det egentlig sett? Det er aldri nok tid, aldri nok penger igjen til gode markedsføringstiltak.

«For første gang mottar Tidsskriftforeningen kollektive vederlagsmidler direkte fra Kopinor. Dette er en milepæl og understreker den viktige rollen tidsskriftene spiller i det kulturelle kretsløpet.»

Tidsskrift er hardt arbeid. Noen ganger ensomt også. Men det er også et utrolig viktig arbeid. Tidsskriftforeningen løfter frem denne viktigheten av og for fellesskapet, og kan samtidig gi støtten man trenger på veien. Det å være organisert gir styrke ved å være en felles stemme og ved være et kompetansesenter. Tidsskriftforeningen jobber med det politiske og det praktiske, det juridiske, det etiske og det økonomiske. Og selvsagt alltid for å utvikle den redaksjonelle kvaliteten – blant annet med en imponerende rekke av kurs.

Det har vært tjue begivenhetsrike år i arbeidet med å bedre rammevilkårene for tidsskriftene. Tidsspennet rommer hele overgangen fra det analoge til det digitale, og dermed endringen av hele det norske medielandskapet. Det rommer også bølgen med åpen tilgang som særlig har preget de vitenskapelige tidsskriftene til nå. Og i hele perioden arbeidet med å skape gode vilkår det norske språket og for robuste støtteordninger – bare for å nevne noe. Så mye bra og viktig jobbing som har skjedd i denne perioden.

I år markerer vi ikke bare foreningens tjue år med banebrytende innsats. 2023 er også i seg selv et merkeår. For første gang mottar Tidsskriftforeningen kollektive vederlagsmidler direkte fra Kopinor. Dette er en milepæl og understreker den viktige rollen tidsskriftene spiller i det kulturelle kretsløpet. Til de av dere som ikke kjenner Kopinors rolle, så kommer en liten opplysningsparantes her:

Kopinor sørger for kollektive avtaler slik at for eksempel skoler, universiteter, staten og privat næringsliv har lov til å kopiere, skanne, avfotografere uten å spørre hver eneste rettighetshaver. Vi avtaler på vegne av mange organisasjoner (blant annet Tidsskriftforeningen), som igjen har mandat fra sine medlemmer, altså alle dere. Kopinor gir deretter tilgang til mange i den andre enden: Avtalene gjør det mulig for en lærer å kopiere en artikkel om Palestina i Babylon, og en foreleser å bruke en illustrasjon Siri Dokken har laget i Nytt Norsk Tidsskrift i en presentasjon – uten å måtte be om tillatelse. Vi måler hvilke sjangere som blir kopiert. Artiklene i tidsskriftene genererer altså kopivederlag. Bortsett fra alle tekster som er utgitt med åpen tilgang, de faller jo utenfor dette kretsløpet. Det samlede vederlaget er over 400  millioner kroner i året. Midlene fordeles ut igjen til medlemsorganisasjonene og til andre rettighetshavere i inn- og utland. Organisasjonene, både utgivere og opphavere, bruker vederlaget til å skape og utgi nye åndsverk. Slik er også Norsk tidsskriftforening med på å styrke det kulturelle kretsløpet – et system som folk i utlandet er skikkelig misunnelig på. Men det kommer ikke av seg selv, vi må jobbe politisk hele tiden for å opprettholde en bevissthet om dette, om at rettighetsbeskyttet materiale faktisk har en verdi.

«Tidsskriftforeningens mange medlemmer er på hver sin måte katalysatorer for intellektuell utforskning, kritisk tenkning og kulturell utvikling.»

Tidsskriftforeningens mange medlemmer er på hver sin måte katalysatorer for intellektuell utforskning, kritisk tenkning og kulturell utvikling. Et hvert tidsskrift er en egen liten offentlighet. Og det er nettopp i tidsskrifter det er mulig å skape nerdefelleskap om asiatisk filmkunst, fagdebatter om arkitekturen i skolegårder, eller om Ibsen-forskningen i India. Tidsskrifter er  både et produkt av sin tid og en kommentar til den. På sidene foregår det viktige fagdebatter, det skjer en løpende sosialisering inn i etablerte fagtradisjoner eller i nye tenkemåter. Det var i Arr jeg leste om Foucault første gang, flere år før perspektivene hans nådde pensumlistene. Og det var i Samtiden jeg skulle lese det intervjuet som ble bestemmende for doktorgraden min. Å få sidene hjem i postkassa, på pulten på jobben eller inn i innboksen, er et høydepunkt for mange av oss. Om et vellykket tidsskrift er det noen ganger mulig å si: Det har blitt en institusjon. Det produserer ikke bare kunnskap, men skaper også tilhørighet og fellesskap.

Ved slike anledninger som i dag er det riktig og viktig å løfte frem det redigerte ord som en garantist for kvalitetsinnhold. Om betydningen av denne berikelsen av ytringsrommet, mangfold av stemmer i offentligheten og alt det som er så nødvendig, ja, dessverre stadig mer nødvendig, i en tid der demokratiet ikke kan tas for gitt. Tidsskriftene har alltid vært mer enn bare ord og bilder på en side. I dag har jeg også lyst til å løfte frem et annet aspekt: tidsskriftredaksjonene som en type dannelsesarenaer. Det er ikke bare det ferdige produktet som har stor samfunnsverdi, men faktisk også prosessen, det å i fellesskap skaffe innsikt og skape innhold. Jeg tenker på aha-opplevelsene ved å lese ny tekst, på de skjellsettende diskusjonene i redaksjonen, på innsikten man får av en vanskelig refusjon, på nettverket man etter hvert utvikler, på tekst-kompetansen man opparbeider seg. I 1997 gikk redaksjonene i Vagant, Arr og Utflukt sammen og ga samtidig ut tre utgaver med samme tema: Feminismer. Alle forsidene var prydet av tegninger av Vanessa Baird. Vi jobbet på tvers og sammen og ble intervjuet i avisene og kom på radio. Trolig satt dette samarbeidet dypere spor i oss i redaksjonene enn i leserne, men nettopp dette er også en verdi: Tidsskriftarbeid er dannende og utdannende, og det er også et bidrag til et mer robust ytringsrom og demokrati.

I de vitenskapelige tidsskriftene bringes forskningsfronten ut til fagfeller, til praktikere, og de empiriske erfaringer kan deles og diskuteres. Det var i Norsk medietidsskrift jeg fikk mitt aller første oppdrag som fagfelle, og det var i årets tidsskrift Prosa jeg var med i et redaksjonsråd for første gang. Slike verv og oppdrag gir også en kompetanse og verdi, ikke bare, forhåpentligvis, til det ferdige produktet, men det er også virkelig utviklende for oss som virker på bakrommet. For min del har tidsskriftarbeidet også gitt meg venner for livet.

Tidsskriftene er en viktig arena for nye stemmer, i så mange sjangere. Litteratur- og kulturtidskriftene har vært første, nervøse utgiverport for mange forfattere in spe. Min aller første filmanmeldelse skrev jeg i Z på 90-tallet. 

«Tusen takk for korrektur i sene kveldstimer og for å gyve løs på fulle innbokser på en søndag formiddag.»

Jeg vil rette en varm takk til alle dere som bidrar til en imponerende flora av tidsskrifter i Norge, til tålmodige og ansvarsbevisste tidsskrifteiere, til skribentene, illustratørene, designerne og ikke minst til redaksjonene. Tusen takk for korrektur i sene kveldstimer og for å gyve løs på fulle innbokser på en søndag formiddag. Og en spesiell takk til tre av dere her i dag: Knut Olav Åmås, som altså for 20 år siden så behovet for en interesseorganisasjon, og som hadde vett og mot til å stifte foreningen. Til Eva Løveid Mølster, som tok stafettpinnen i neste etappe. Og sist, men ikke minst, en stor takk til den aldri hvilende generalsekretær Bente Riise. For noen spor dere har satt i disse årene.

Gaven til dere i Tidsskriftforeningen fra Kopinor er et bidrag til den kvelden der det føles som ingen legger merke til det man gjør. Der dere sitter der over PC-en og tenker at alle andre har det gøy. Da kan dere også gå ut og ta et glass vin og skåle for Tidsskriftforeningens viktige bidrag til det kulturelle kretsløpet. Vi er mange som ser arbeidet som gjøres. Gratulerer med 20-årsdagen!